Hopp til innhold

Ivar Aavatsmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For lederen av Norges Skogeierforbund med samme navn, se Ivar Aavatsmark (1916–2004)
Ivar Aavatsmark
Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum
FødtIvar Aavatsmark
11. des. 1864[1][2]Rediger på Wikidata
Høylandet
Død1. juli 1947[1]Rediger på Wikidata (82 år)
Oslo
BeskjeftigelsePolitiker, offiser Rediger på Wikidata
Utdannet vedKrigsskolen
Trondheim katedralskole
Den militære høyskole
EktefelleIda Flodin (1898–)[3]
BarnFanny Aavatsmark MacTaggart
Armas Aavatsmark
Laila Aavatsmark
PartiVenstre
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund[4]
Utmerkelser
13 oppføringer
Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden (1920)
Kroningsmedaljen 1906
Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1930
Storkors av Dannebrogordenen
Storkors av Finlands hvite roses orden
Storkorsridder av Italias kroneorden
Storoffiser av Æreslegionen
3. klasse av Sankta Annas orden
Kommandør av 1. klasse av Sverdordenen
Ridder av første klasse av Vasaordenen
2. klasse av Frihetskorsets orden
Norges Røde Kors hederstegn
Kommandør av 1. klasse av Finlands hvite roses orden (1919)[5]
Norges forsvarsminister
22. juni 1921–6. mars 1923
RegjeringBlehr II
ForgjengerKarl Wilhelm Wefring
EtterfølgerKarl Wilhelm Wefring
17. juni 1919–21. juni 1920
RegjeringKnudsen II
ForgjengerRudolf Peersen
EtterfølgerKarl Wilhelm Wefring
Stortingsrepresentant
1. januar 1907–31. desember 1921
ValgkretsNord-Trøndelags 3. krets, Snåsa
Signatur
Ivar Aavatsmarks signatur
Ivar Aavatsmark på Commons

Ivar Aavatsmark (1864–1947) var en norsk general og politiker (V) fra Høylandet i Namdalen. Han var stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag fra 1907 til 1921 og blant Venstres ledende forsvarspolitikere i tiden rundt den første verdenskrig. Han var Norges forsvarsminister fra 1919 til 1920 og fra 1921 til 1923.

Aavatsmark var forsvarsminister i en tid da forsvaret ble økonomisk nedprioritert, samtidig som mange fryktet en arbeiderrevolusjon i Norge. Aavatsmark stod sentralt i arbeidet med hærordningen av 1910, flåteplanen av 1912, og som en viktig støttespiller for frivillig militærtjeneste i nedgangstiden i 1920- og 1930-årene.[6]

Aavatsmarks karrière i Hæren strakk seg over seks tiår. Han oppnådde generalmajors grad. Han var i mange år sjef for 5. divisjon i Trondheim, deretter sjef for 2. divisjon og kommandant på Akershus festning.

Aavatsmark var lenge engasjert i Den Norske Frimurerorden, og innehadde flere verv. Han fungerte som leder av ordenen under den andre verdenskrig.[7]

Familie

[rediger | rediger kilde]

Ivar Aavatsmark ble født på slektsgården Åvassmarka ved Grungstadvatnet på Høylandet i Namdalen, den gang en del av Grong prestegjeld og herred. Dette har vært et typisk skogbruksdistrikt, og med gården fulgte skogeiendommer på 11 000 dekar og eget gårdssagbruk. Gården hadde vært i slektens eie siden 1763.[8][9] Han var sønn av Anders Pedersen Aavatsmark (1820–1906) og Margrethe Salamonsdatter Mørkved (1821–1902), som nest yngste sønn i en søskenflokk på åtte.[10] En søster var gift med stortingsmann Lorents Mørkved, og deres datter var gift med fylkeslandbrukssjef og stortingsmann Albert Eggen. Ivar Aavatsmark var fetter av redaktør og stortingsmann Ole Severin Aavatsmark samt onkel til forstmann Ivar Aavatsmark.

Aavatsmark var elev ved borgerskolen i Namsos og Trondhjems katedralskole, og tok studentereksamen som privatist i 1886. Han ble konfirmert i Vår Frue kirke i 1882, og var da bosatt i Søndre gate.[11]

Han giftet seg med sangerinnen Ida Flodin (1870–1957) i Den tyske kirken i Helsingfors i Finland den 24. november 1898. Hun var datter av embedsmann Frithiof Flodin og Fanny Virginia Basilier, som i sin tur var søster av sangerinnen Ida Basilier-Magelssen. Ivar og Ida Aavatsmark fikk seks barn sammen, hvorav fem vokste opp.[10] Datteren Fanny Aavatsmark (gift MacTaggart) var journalist og bosatt nesten hele sitt voksne liv i Skottland.[12] Deres sønn, Armas Aavatsmark, var bryggerimester og disponent i Bryggerienes Fellesagentur i Mo i Rana, hvor han satt i kommunestyre og formannskap for Høyre. Datteren Laila Aavatsmark var konsertpianist og kammermusiker.

Militær karrière

[rediger | rediger kilde]
Ivar Aavatsmark i uniform, ca. 1935.
Foto: Oslo Museum

Mellom 1886 og 1889 var Aavatsmark kadett ved Krigsskolen, og tjenestegjorde i Trondhjem og Kristiansand. I 1890 ble han premierløytnant, og etter ett år i Hans Majestet Kongens Garde ble han aspirant i Generalstaben i 1894. I staben arbeidet Aavatsmark særlig med jernbanesaker, og han markerte seg senere som en varm forkjemper for Nordlandsbanen. Han fullførte tiden som aspirant i 1898, og fikk da kapteins grad.

Han foretok noen studiereiser for å studere militære kommunikasjonsforhold i utlandet, finansiert gjennom stipend. Blant annet fikk han stipend for å reise til Østerrike for å studere militære jernbanetransportforhold i 1900, og for å reise til Finland i 1903. Han var adjoint (stabsadjutant) 1900–1903, og deltok i de østerrikske keisermanøvrene i Galicia i 1900.

Rundt århundreskiftet var Aavatsmark med familie bosatt i Elisenbergveien på Frogner i Kristiania.[13] I 1904 døde eldstebroren Per Aavatsmark, uten sønner som overlevde ham, og Ivar Aavatsmark tok derfor over slektsgården for en periode. Han var bosatt på gården mellom 1906 og 1911. Per Aavatsmarks datter, Margrethe, overtok slektsgården i 1917. Ivar Aavatsmark bodde senere i Steinkjer, som første beboer i regimentsboligen på Steinkjersannan,[14] og på Singsaker[15] i Trondhjem frem til 1928.

Han fortsatte sin militære karrière, og avla generalstabeksamen i 1903, gikk ut av Generalstaben i 1906, og var den første lærer i det nye faget kommunikasjonslære[16] ved Krigsskolen 1903–1911. Aavatsmark var oberstløytnant og sjef for Namdalens bataljon 1911–1915, oberst og sjef for Nordre Trondhjems 13. infanteriregiment 1915–1919. Han var generalmajor fra 1919 og sjef for 5. divisjon fra 1919. Det kom da en del beskyldninger om at dette avansementet var å forstå som belønning for politisk innsats.[6] Aavatsmark var sjef for 2. divisjon og kommandant på Akershus festning fra 3. juli 1928 til 11. desember 1932, da han tok avskjed i henhold til aldersgrenseloven.[16] Etter tiden i kommandantboligen på festningen flyttet ekteparet til Thomas Heftyes gate på Frogner.[17]

Stortingsrepresentant

[rediger | rediger kilde]

Aavatsmark var innvalgt på Stortinget fra Snåsa krets i Nordre Trondhjems amt (kalt Nord-Trøndelag fra 1919) mellom 1907 og 1921. I denne perioden praktiserte man direkte flertallsvalg i enmannskretser. Kretsen bestod av Steinkjersbygdene og Indre Namdalen.[18] Han møtte sterk konkurranse ved samtlige valg fra kandidater som Hans Konrad Foosnæs, Ole Langhammer og Ola Five. Valgt til Aavatsmarks vararepresentanter ble Ola Five, Lorents Mørkved og Albert Eggen.

I hele sin tid som stortingsrepresentant var Aavatsmark medlem av Stortingets militærkomité, først som sekretær 1907–1908, deretter som nestformann under Jens Bratlie 1908–1909, og som formann fra 1910. I et par omganger satt han også i Stortingets utenrikskomité. Aavatsmark var dessuten Stortingets visepresident 1917–1918 og Odelstingets president i 1919.

Hærordning og flåteplan

[rediger | rediger kilde]
Norsk soldattropp på Smørvarden ved Kristiansand i 1914.
Foto: Ole Hangaard/Nasjonalbiblioteket

På Stortinget arbeidet Aavatsmark for flertall for Hærordningen av 1910, og deretter for dens sjømilitære motstykke Flåteplanen av 1912. Hærordningen medførte at hærens beredskap ble styrket, ble karakterisert som «den beste Norge har hatt».[19] Forslaget vakte sterk motstand fra Arbeiderpartiets representant Adam Egede-Nissen, som under debatten om hærordningen i august 1909 foreslo konsekvent nøytralitet og full avvæpning av forsvaret. Fra og med hærordningen hadde Hæren i resten av mellomkrigstiden soldatutdanning gjennom 48 dagers rekruttskole.[19]

Under debatten om Flåteplanen av 1912 var Aavatsmark svært aktiv på Stortinget. En egen forsvarskommisjon av 1910 hadde foreslått planen, og det ble bestilt to panserskip i Storbritannia som skulle ha hovedbase i Bergen. Aavatsmark viste til nabolandet Finlands kamp mot den tsar-russiske okkupasjonsmakten i debatten om denne merkbare styrkingen av marinen:

«De senere aar, ikke minst 1911, har i mange henseende vært et varselsaar for de smaa og svake nationer, og jeg mener det er klokt at akte paa tidens tegn, at den nation som ikke selv har evne til at holde sig oppe i det store kappløp, blir ubarmhjertig traadt under føtter. Vi har et meget nærliggende eksempel paa at en nation her i Norden som i dag skritt for skritt erobres av en annen nation uten at en eneste magt i Europa hever sin røst for at støtte eller hjelpe.»[19]

Også Aavatsmark markerte i debatten støtte til opprustingsmotstandernes krav om sosiale reformer, men la til at sosiale reformer ville ha liten verdi uten samtidig å sikre landets selvstendighet.

Aavatsmark, Holtfodt og Arbeiderpartiet

[rediger | rediger kilde]

De øvrige representantene oppfattet Aavatsmark som en mann sterkt preget av sin militære bakgrunn, og som opptatt av Forsvarets renommé.[6] Dessuten anså de ham som vesentlig mer smidig og kompromissvillig enn partikollega og rival Christian Theodor Holtfodt, som var forsvarsminister 1914–1919. Faktisk ble Aavatsmark sammen med Christian Sparre og Ludvig Kragtorp regnet som de fremste kritikerne av Holtfodts militære prioriteringer.[20]

Holtfodt var ansett som en tradisjonalist i militær sammenheng, og allerede ved utnevnelsen av ham kommenterte Social-Demokraten: «Den nye statsraad hører til de yderliggaaende militaristeer, en fæstningsfanatiker av de værste».[20] Fra høsten 1914 var det imidlertid bred enighet om den overordnede forsvarspolitikken på Stortinget, og det var bare Arbeiderpartiet som motsatte seg forsvarspolitiske avgjørelser med sitt anti-militaristiske, men dog revolusjonære, grunnlag.[20] Denne holdningen førte til en utbredt frykt for et sosialistisk revolusjonsforsøk blant de borgerlige politikerne, herunder også Aavatsmark.[21]

Forsvarsminister

[rediger | rediger kilde]
Otto Blehrs andre regjering våren 1922. Foran fra venstre: Johan Ludwig Mowinckel og Otto Blehr. Bak fra venstre: Aavatsmark, Rasmus Olai Mortensen, Håkon Five, Arnold Holmboe, Martin Olsen Nalum, Ole Monsen Mjelde og Lars Oftedal.
Foto: Karl Korneliusson Kleppe

Aavatsmark ble, etter historiker Nils Ivar Agøys vurdering, forbigått til posten som forsvarsminister både ved regjeringsdannelsen i 1913 og etter at Hans Vilhelm Keilhau gikk av i 1914. Agøy mente at dette kunne skyldes at Knudsens regjering ville beholde en pålitelig partikollega som kommandant i Trøndelag grunnet revolusjonsfrykten.[6] Rudolf Peersen gikk av som forsvarsminister i juni 1919, etter bare tre måneder i embetet, og Aavatsmark tiltrådte den 17. juni. Regjeringen gikk av 21. juni 1920, men Aavatsmark ble på nytt forsvarsminister i Otto Blehrs andre regjering fra 22. juni 1921 til 6. mars 1923, etter at Otto Blehr ganske uventet ble statsminister for andre gang. Aavatsmark stilte ikke til gjenvalg til Stortinget i 1921, som også ble et svært dårlig valg for Venstre ettersom Bondepartiet gjorde sitt inntog.[21]

I 1919 ble Folkeforbundet opprettet som følge av Versaillestraktaten, og Norge skulle bli ett av de landene som var med hele tiden fra grunnleggelsen til inkorporeringen i FN i 1946. Det var i blant andre Aavatsmarks ånd at Norge gikk inn for nedrustning og å holde fast ved den tradisjonelle nøytraliteten.[22]

Aavatsmark måtte ta stilling til om Forsvarets hemmelige revolusjonsberedskap, militær bevoktning av streikebrytere og andre av Forsvarets maktmidler kunne settes inn mot «indre fiender».[6] Som statsråd fastsatte han for første gang egne regler for Forsvaret i urolige tilstander. Han mente at Forsvaret burde kunne samarbeide med frivillige, privatpersoner såvel som organisasjoner, i innenrikspolitiske stridigheter, men samtidig – i hemmelighet – at Hans Majestet Kongens Garde ikke burde rekruttere fra eksempelvis større industriarbeidsplasser for å unngå potensielt revolusjonære elementer.[6] Fra 1920 hadde den revolusjonære holdningen blant mange i arbeiderbevegelsen ebbet ut, men eksempelvis dannelsen av Norges Kommunistiske Parti i 1923 medførte at Aavatsmarks oppdemming overfor den ytre venstreside fortsatt var aktuell.[21]

Hans tid som forsvarsminister ble allikevel preget av mellomkrigstidens nedprioritering av Forsvaret. Selv om mange snakket om Forsvarets betydning, var egentlig ingen partigrupper på Stortinget villige til å bevilge de midlene som faktisk var nødvendige.[22] Dessuten var datidens politikere og offiserer opptatt av andre typer trusselbilder, slik som sosialistisk revolusjon, snarere enn den type klassiske angrepskrig som Norge senere ble utsatt for 9. april 1940.[22] Dessuten gjennomgikk militær teknologi og doktrine grunnleggende endringer i perioden 1905–1940, og en opprustning i takt med dette ville være svært kostbar for et lite industrialisert land som Norge.[22] I praksis ble Aavatsmarks oppgave å sørge for et fungerende forsvar innenfor minimale økonomiske rammer og en tilbakeskuende militsideologi.[22]

Det var Aavatsmark som tok initiativ til komiteen for de norske frivillige deltagerne i vinterkrigen 1939–1940.[23]

Frimureri

[rediger | rediger kilde]

Aavatsmark var lenge engasjert i Frimurerordenen. Han var ordførende mester i Den Norske Store Landsloge 1939–1947, og ble valgt inn i lederskapet i Den Norske Frimurerorden som stormesterens prokurator i 1939. Sommeren 1940 fikk han, sammen med storsekretær Brinchmann-Hansen, den svært tunge oppgaven med å forhandle med den tyske okkupasjonsmakten om frimurerordenens fremtid. Ordenens hovedkvarter var tidvis beslaglagt, men medlemmene styrte selv lokalene gjennom sommermånedene i 1940. Aavatsmark brukte denne tiden til å forhandle med tyskerne, og brukte det han som yrkesoffiser kalte «kasernetysk», i tillegg til at rangen som generalmajor gjorde inntrykk på motparten.[7] I september samme år kom oppløsningsdekretet. Aavatsmark ble aldri formelt stormester i ordenen, men likevel de facto leder fra stormester Hans Rønnebergs død i 1941 og til Jacob Hvinden Haug ble valgt til ny stormester i 1945.

Ettersom oppløsningsdekretet hvilte over ordenen, og det tyske sikkerhetspolitiet holdt et skarpt øye med ordenens ledelse, var Aavatsmarks virksomhet i disse årene svært diskret.[7] Da Frimurerordenen skulle velge en ny stormester i 1945, valgte Aavatsmark å takke nei til et kandidatur, da han ønsket yngre krefter til.[7]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
Gravminne for familien Aavatsmark på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen

Aavatsmark ble tildelt en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke.[24][25] Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1910, og til kommandør med stjerne i 1920 «for fortjenstfuld embedsvirksomhet.» Aavatsmark var innehaver av Kroningsmedaljen 1906 og Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1930.

Han var dessuten innehaver av en rekke utenlandske ordener, deriblant storkors av Dannebrogordenen, Finlands hvite roses orden og Italias kroneorden.[6] Han var storoffiser av Æreslegionen, ble utnevnt til 3. klasse av den russiske Sankta Annas orden, kommandør av 1. klasse av den svenske Sverdordenen og ridder av 1. klasse av Vasaordenen. Aavatsmark ble tildelt 2. klasse av den finske Frihetskorsets orden og tildelt de finske Skyddskårens fortjenstkors. Han ble også tildelt Norges Røde Kors Hederstegn. I USA ble han utnevnt til ridder av brorskapet Lafayette-ordenen.

Aavatsmarkbreen, en isbre på Spitsbergen (Svalbard), er oppkalt etter ham, fordi han anbefalte for Stortinget å bevilge penger til å utstyre HMS «Farm» for Gunnar Isachsens Spitsbergen-ekspedisjoner i 1909 og 1910.

Ivar Aavatsmark er gravlagt en i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo. Gravminnet er prydet med et portrettrelieff av ham i bronse.

Utmerkelser

St. Olavs Orden – kommandør med stjerne
Kroningsmedaljen 1906

Kong Haakon VIIs jubileums-medalje 1905–1930
Dannebrog-ordenen – storkors
Finlands hvite roses orden – storkors
Frihetskorsets orden – 2. klasse

Sverdordenen – kommandør 1. klasse
Vasaordenen – ridder 1. klasse
Æreslegionen – storoffiser
Italias kroneorden – storkors

Sankta Annas orden – 3. klasse
Norges Røde Kors Hederstegn
Skyddskårens fortjenstkors (ukjent grad)
Lafayette-ordenen – ridder

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 801[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 19[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Begravde i Oslo, «Gravnr: 20.051.09.008 - Vestre gravlund», besøkt 8. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Suomen valtiokalenteri 1921, side(r) 824[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g Agøy, Nils Ivar (2005). «Ivar Aavatsmark». Norsk biografisk leksikon (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. 
  7. ^ a b c d Horrisland, Helge Bjørn (2006). «Ledet Ordenen uten å være Stormester» (PDF). Frimurerbladet (1): 6–7. [død lenke]
  8. ^ Aavatsmark, Ivar (2000). Aavatsmark. Gårds- og slektshistorie. Bergen. s. 20–21. ISBN 978-82-995701-0-7. 
  9. ^ Skarland, Ola O. og Skarland, Jo (1972). Bygdebok for Høylandet. 1. Namsos. s. 485–486. 
  10. ^ a b Skarland, Ola (1972). Bygdebok for Høylandet. Høylandet kommune. s. 496–498. 
  11. ^ «Ministerialbok for Trondheim prestegjeld, Vår Frue kirke sokn 1880-1901 (1601M5). Ivar Aavatsmark». Arkivverket. Besøkt 7. oktober 2014. 
  12. ^ «Fanny MacTaggarts privatarkiv». Norges Hjemmefrontmuseum. Arkivert fra originalen 10. oktober 2014. Besøkt 7. oktober 2014. 
  13. ^ «Folketelling 1910 for 0301 Kristiania kjøpstad. Ivar Aavatsmark». Arkivverket. Besøkt 7. oktober 2014. 
  14. ^ «Aavatsmark, Ivar». Steinkjerleksikonet. Besøkt 7. oktober 2014. 
  15. ^ «Kommunal folketelling 1925 for 1601 Trondheim kjøpstad. Ivar Aavatsmark». Arkivverket. Besøkt 7. oktober 2014. 
  16. ^ a b Fougner, C. (1950). «Generalmajor Ivar Aavatsmark». Oslo Militære Samfunds portrettgalleri. Oslo: Oslo Militære Samfund. s. 174–175. 
  17. ^ Oslo Adressebok (55 utg.). Oslo. 1933. s. 77. 
  18. ^ Olafsen, Arnet og Haffner, Vilhelm (1907). Norges officielle statistik, V. 49. Stortingsvalget 1906 (PDF). Kristiania: Aschehoug. 
  19. ^ a b c Baalsrud, Terje (1985). Politikken mot forsvaret – frem mot 1940. Oslo: Institutt for forsvarsopplysning. s. 19–23. 
  20. ^ a b c Hobson, Rolf og Kristiansen, Tom (2001). Norsk forsvarshistorie. 3. Bergen: Eide forlag. s. 107. 
  21. ^ a b c Danielsen, Rolf og Hovland, Edgar (1991). «1814–1945». Grunntrekk i norsk historie: fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. s. 278–281. 
  22. ^ a b c d e Hobson, Rolf og Kristiansen, Tom (2001). Norsk forsvarshistorie. 3. Bergen: Eide forlag. s. 326–330. 
  23. ^ Felleskatalogen for Arkivverket, Arkivverket. Lest 9. mars 2015.
  24. ^ Blom, S. (1934). Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Oslo: A. M. Hanches Forlag. s. 63. 
  25. ^ Amundsen, O. Delphin (1947). Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag. s. 83. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ivar_Aavatsmark&oldid=24463500»